Vi har en helt spesiell gjest i Ølspalten i Østlendingen denne uken.
En gjest, som ikke bare har skiftet statsborgerskap, men som også bare blir bedre og bedre med alderen! Ølet det er snakk om, er Samichlaus Bier, eller Samichlaus Classic, som er blitt den internasjonale betegnelsen på dette spesielle og sterke ølet.
Samichlaus brygges kun en eneste dag i året, og det er 6. desember, på St. Nikolaus dag. Opprinnelig ble ølet brygget av det nå nedlagte sveitsiske bryggeriet Hürlimann. Nå er det Braurei Schloss Eggenberg i Østerrike som fører tradisjonen videre.
Det 14 prosent sterke, undergjærete julenisseølet som er på plass i hyllene på Vinmonopolet, ble brygget 6. desember i 2011, mens ølet som sannsynligvis dukker opp samme sted på denne tiden neste år, ble brygget for noen få dager siden.
Etter bryggingen lagres ølet i 10 måneder på fat før det tappes på flaske og er klart til neste jul.
2011-årgangen står altså i polhyllene og venter på nye eiere. Og her er mitt råd, har du først kjøpt deg en flaske med Samichlaus Bier, vent lenge med å åpne den.
Dette er nemlig et øl som blir mye bedre etter lang tids lagring. Med lagring mener jeg ikke et par uker eller en måned, men flere år, helst stående i en kjølig, mørk kjeller. Det eldste Samichlaus-ølet jeg har smakt, var 15 år gammelt og det var utsøkt, nærmest litt portvinspreget. Men hvordan smaker ølet som er til salgs akkurat nå? Jo, det er et rødbrunt øl med tendens til gulbrunt skum og en tung rosinpreget aroma.
Ølet virker nærmest litt tyktflytende og klissete. Smaken består av en veldig maltsødme, og bitterheten i ølet klarer ikke å balansere denne sødmen i det hele tatt. Maltsødmen og alkoholsmaken dominerer ettersmaken. Etter min mening er dette ølet altfor søtt og sterkt til å drikkes allerede nå. Ferskt eller vellagret, øl som dette må drikkes i små mengder, for eksempel fra et konjakkglass. Det sier jo sitt at Hürlimann- bryggeriet i sin tid lagde seidler på størrelse med espressokopper til dette ølet.
Miniseidlene visste jeg lite om den aller første gangen jeg smakte Samichlaus for mange år siden. En kamerat hadde fått tak i noen flasker fra Sveits. Vi helte ølet opp i halvlitersglass, skålte og tok en durabelig slurk. Det vil jeg si var en tabbe. Noe så ille hadde vi aldri smakt.
Med lagret versjon i konjakkglass mange år senere, var opplevelsen en ganske annen …
